Den greske redningen
Det er en trist dag i en liten gresk landsby. Regnet fosser ned og gatene er tomme. Det er tøffe tider, alle har gjeld og alle lever på kreditt.
På denne spesielle dagen kjører en rik tysk turist gjennom landsbyen og stopper ved det lokale hotellet og legger en 100 EUR seddel på skranken, ber hotelleieren om å få inspisere rommene for å se om han vil overnatte.
Hotelleieren gir tyskeren noen nøkler, og så snart tyskeren er ute av syne, griper hotelleieren 100EUR seddelen og løper til naboen for å betale sin gjeld til slakteren.
Slakteren tar 100EUR seddelen og løper nedover gaten til grisebonden for å betale sin gjeld.
Grisebonden går så til griseforleverandøren med 100EUR seddelen for å betale for griseforet.
Griseforleverandøren tar 100EUR seddelen, løper til den lokale Taverna og betaler sin barregning.
Barkeeperen skyver diskret 100EUR seddelen ned til den lokale prostituerte som sitter ved bardisken. Hun har også hatt tøffe tider og har måttet tilby sin «service» på kreditt.
Hun skynder seg til hotellet og betaler regningen for leie av rom med 100EUR seddelen.
Hotelleieren plaserer nå 100EUR seddelen på skranken så tyskeren ikke skal fatte noen mistanke.
Tyskeren kommer, leverer nøklene, tar 100EUR seddelen, sier at ingen av rommene var tilfredsstillende, og forlater landsbyen.
Ingen har produsert noe, ingen har tjent noe, imidlertid, så er nå hele landsbyen gjeldfri og ser optimistsk på fremtiden.
Slik, mine Damer og Herrer, er hvorledes den tyske redningspakken virker.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Full City" -grunnstøting
Grunnstøting vil normalt - som i det foreliggende tilfelle - være en følge av flere faktorer, faktorer som i det enkelte tilfelle muligens kan være vanskelige å avdekke.
Faktorene kan være personlige, tekniske, organisatoriske, utdannelsesmessige, rekrutteringsmessige, og de kan skyldes dårlige prosedyrer og holdninger i landadministrasjoner.
Man kan her snakke om administrasjoner i det land hvor grunnstøtingen har skjedd og administrasjoner i det/de land hvor fartøyet og sjøoffiserene hører hjemme.
Det er også snakk om både offentlige og private administrasjoner og organisasjoner.
Det hender så mangt til sjøs. Skal man ta hendelser alvorlig - og det bør man - må man studere og vurdere alle forhold som kan ha vært medvirkende til hendelsen.
Skipsbesetningen er en del av et større system. Man må stille seg spørsmålet: Hva og hvem utgjør systemet, også på landsiden?
Man må søke å avdekke en lang rekke omstendigheter som kan ligge bak feilhandlinger og ikke avspise det hele med at det var menneskelig svikt om bord.
I sjøfarten har vi behov for kritisk og uavhengig gjennomgang av systemer, organisasjoner på land og sjø og annet.
Viktig er det at man har i erindring latinernes gamle råd: Audiatur et altera pars - også den annen part skal høres.
Rettssikkerhet innebærer at behandling av mennesker og avgjørelse av saker er så korrekte og rettferdige som mulig.
Forstandig tvil om at skyldkrav er oppfylt skal komme tiltalte til gode og føre til frifinnelse.
Når grunnstøting hendte er dette etter vår oppfatning en følge av en rekke uheldige omstendigheter som var ekstraordinære.
Selv om aktsomhetsnormen til sjøs er streng, og det stilles høye krav til skipsoffiserer, mener vi at man i det foreliggende tilfelle ikke kan bebreide offiserene strafferettslig for det som skjedde.
Vi ser det slik at skadene er utløst ved handlinger, eller mangel på sådanne, som i ettertid viser seg ikke å være tilfredsstillende, men dette er omstendigheter som ikke kan bebreides sjøoffiserene og ikke føre til straffeansvar for dem.
Utgangspunktet for en aktsomhetsvurdering i denne saken er hvordan en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull sjøoffiser/navigatør ville ha forholdt seg i en tilsvarende situasjon. Det forekommer for oss klart at kapteinen og styrmannen ut fra sine personlige forutsetninger har gjort så godt de har kunnet og ikke har utvist straffbar uaktsomhet.
Det er ikke grunnlag for å bebreide dem. De viste forsvarlig opptreden på området det her dreier seg om.
(Vi minner om at straffbar uaktsomhet vanligvis ikke vil foreligge ved en ubetydelig uaktsomhet, men at sivilrettslig ansvar kan foreligge i saken. Den jevne borger glemmer lett i slike saker som får stor interesse hos publikum at straff skiller seg fra erstatning, som skal holde skadelidte skadesløs, og at erstatningsreglene også har preventiv virkning. Kravene her er gjerne mindre strenge enn for straffansvar, men det er problemer som vi ikke finner å ville komme inn på.
Mange uttalelser er preget av forenklinger, populisme og lettvinte uttalelser som ikke gir grunnlag for veloverveide standpunkter.
Ofte ser man at uttrykket menneskelig svikt brukes. Det kan være upresist og vise mangel på helhetstenkning.
Man må søke å avdekke en lang rekke omstendigheter som kan ligge bak mulige feilhandlinger og ikke avspise det hele med å si at det var menneskelig svikt om bord.) .
I sjøtrafikken, i likhet med i andre transportnæringer, skjer det fra tid til annen ulykker/hendelser som ingen om bord kan bebreides for.
For i det hele tatt å kunne utøve transportnæringene må man operere med "tillatt risiko" idet dagliglivet er preget av at transportmidler og mennesker utsettes for farer. Det er allment akseptert at dette innenfor visse rammer må godtas uten at det får rettslige konsekvenser. Vi mennesker må levnes en rett til den alminnelige livsrørelse.
I sjøulykker opplever man hendelige uhell som ikke kan bebreides noen om bord.
I alle tilfelle finner vi at hensynet til den alminnelige handlefrihet medfører at handlingene til de angjeldende sjøoffiserer må anses berettiget.
Vi ser det slik at straff bare må brukes når det er nødvendig og andre tiltak ikke strekker til.
Straff må være rettferdig, og hensynet til rettferdighet og humanitet begrenser bruk av straff.
Man skal ikke benytte seg av straff i unøden (Johs Andenæs).
I en sjøulykke som den foreliggende, med alvorlige skader på sjøfugler og strandområder, er det mange følelser også med det som har med straff å gjøre, og man opplever en form for overbudspolitikk. Her bør etter vår mening de ansvarlige myndigheter tale om moderasjon og avkriminalisering. Man må ikke overvurdere hva man kan oppnå ved bruk av straff!
Fra et juridisk og etisk synspunkt finner vi det ikke rettferdig å bruke straff overfor de angjeldende sjøoffiserene.
Vi ser det slik at idømmelse av straff i dette tilfelle også vil kunne føre til usikkerhet i utøvelsen av sjømannsyrket og dessuten føre til bitterhet og mangel på yrkesglede.
Vi vil presisere at det etter vår oppriktige oppfatning verken er nødvendig eller ønskelig å operere med straff for skipsoffiserene i det foreliggende tilfelle.
La oss også minne om at Culpa levissima jo i seg selv ikke er tilstrekkelig for straffansvar og at enhver tvil skal komme gjerningsmannen til gode.
Alle vi mennesker utsettes for fare selv, og vi utsetter andre for fare. Det er allment akseptert at dette innenfor visse rammer må godtas uten at det får rettslige konsekvenser. Det forekommer tilfeller hvor det ikke foreligger tilstrekkelig grad av skyld, og dette er som kjent ofte tilfelle når det skjer hendelser i forbindelse med transportmidler.
Vi er som nevnt av den bestemte oppfatning at de to angjeldende sjøoffiserene ikke har utvist noe straffbart forhold.
(Allikevel vil vi minne om at det kan være grunner som fritar en handling for straff selv om den ikke skulle være ansett for å være lovlig. Man snakker jo her om unnskyldningsgrunner (grounds of excuse))
Vi føler sterkt at det virker for hardt å bruke straff i den foreliggende sak og at det er juridisk og etisk galt.
Oslo 23. september 2010
Arne Sagen Kaare Kopperud
Bombede Horehus og asymmetrisk krigføring mot terror i norske havner.
Uttrykket "Bombet Horehus" er noe som gjerne brukes i mannsdominerte miljøer for noe som noe som ser ut som det komplette rot og fullkomne kaos.
Sannsynligvis er det få som benytter dette uttrykket som faktisk har sett et "Bombet Horehus". Selv har jeg opplevd det i Bombay, India i 1963. For de som måtte ønske det, kan det nå kanskje bli anledning til å se et "Bombet Horehus". Taliban har nemlig gitt bordeller i Attock regionen i den nordlige delen av India kort tidsfrist på å avvikle virksomheten. Etterkommer de ikke dette, vil horehusene bli bombet. (Times of India 29/1-10)
Vil bombingen av sivile horehus redusere Talibans oppslutning? Kanskje ikke. Det er noe som heter asymmetrisk krigføring. Det innebærer at det gjelder forskjellige spilleregler for partene i en konflikt. I praksis betyr det at en part må følge internasjonal lov og rett, mens andre aktører ikke følger spillets regler.
Det er tre hovedaktører i et "Terrorscenario":
- Terroristen
- Sivilbefolkningen
- Landenes utøvende myndigheter
Terroristen
Taperen som er kommet til kort, kan avfinne seg med sin lodd og resignere, offeret kan kreve oppreisning, den beseirede kan forberede seg på neste runde. Men den Radikale Taperen (Terroristen) isolerer seg, gjør seg usynlig, ruger over sine vrangforestillinger, samler krefter og venter på det rette øyeblikk. Så lenge taperen er alene, og alene, det er han, slår han nemmelig ikke rundt seg. Han stikker seg ikke frem på noen måte, han forholder seg taus: Han sover. Han tier og venter. Det går ikke an å se det på ham. Nettopp derfor er han fryktet.
Men når han gjør seg gjeldende og lar seg peke ut, utløser han en ergrelse som grenser til forferdelse. Det som utløser eksplosjonen er oftest av underordnet betydning. Voldsmannen er nemlig ekstremt nærtagende. Han kan når som helst eksplodere. Når politiet omsider dukker opp, skyter han rundt seg. Amok, heter det da - et fremmedord som er hentet fra malayisk. Han dreper enda en politimann før han selv segner om i kuleregnet. For helt å forstå den "Radikale taperen" må man anlegge et videre perspektiv. Dersom han bryter ut og finner et taperhjemsted, et kollektiv av likemenn som har bruk for ham, da vil den destruktive energien bli potensert og den "Radikale Taperen" er en terrorist som tilhører en Terrororganisasjon..
-2-
Sivilbefolkningen
Terroristens mål er som oftest å drepe uskyldige sivile for å spre frykt blant befolkningen slik at myndighetene må foreta seg noe. Myndighetene kommer med sterke uttalelser for å vise handlekraft. De vil bekjempe terrorisme med alle midler. Å bombe terrorister har til nå ikke hjulpet sivilbefolkningen. Sivile omkommer når bombene ikke treffer målet. Terroristene fortsetter uhindret med enkle midler sine terroraksjoner mot sivilbefolkningen i et land, mens myndighetene i dette landet bomber terrorister/sivile i et tredje land. Asymmetrisk krigføring?
Myndighetene
Noen timer etter at terrorangrepene den 11. september 2001 hadde rammet USA, satt president Bush i en videokonferanse med sine nærmeste rådgivere. Han innledet sesjonen med å konstantere følgende: "Vi er i Krig". Dagen etter vedtok FN resolusjon 1368, som fastslo at terrorhandlingene var å betegne som en krigshandling, og at USA hadde rett til å forsvare seg. Forsvare seg mot hvem, bombe hva og hvor. Dette var ikke et nytt Pearl Harbuor. Denne gangen var det ikke en annen stat som hadde stått bak handlingen og som USA kunne bombe.
I sin tale til Kongressen og det amerikanske folket en drøy uke etter terror-angrepene løste Bush dette problemet ved å slå fast at USA var i "Krig mot Terror". Men, "Terror" er ikke en konkret fiende man kan beseire med bombing, kuler og krutt. Det er en strategi eller en taktikk tenkt ut av "Radikale Tapere". Det var kanskje litt optimistisk da Georg Bush 1. mai 2003 sto på hangarskipet "USS Abraham Lincoln" under banneret "MISSION ACCOMPLISHED" og erklærte at krigen i Irak var over.
Å bekjempe ideologiske ekstremister og "Radikale Tapere" som benytter terrormetoder vil være et evighetsprosjekt. Kort tid etter 11. september-angrepene understreket visepresident Cheney at krigen mot terrorisme skilte seg fra tidligere kriger ved at den "aldri ville ende". Dette langsiktige tidsperspektivet har hatt resonans også på den andre siden av Atlanterhavet. I 2006 antydet Tony Blair at det ville kunne ta 30 år å vinne krigen mot terror.
-3-
Terrorisme før og etter 9/11
"Terrorisme" har forekommet fra tidenes morgen, fra lokalt innen hjemmets fire vegger til internasjonale aksjoner i forskjellige land og verdensdeler.
Før 9/11, ble terrorisme taklet og handtert regionalt. United Kingdom (UK) har sitt Nord-Irland; Spania og Frankrike har Baskerland, Russland har Tsjetsjenia. Imidlertid forlanger ikke UK, Spania, Frankrike og Russland at alle land i verden skal følge deres anvisninger om hvordan terror skal bekjempes.
Etter 9/11, har USA diktert resten av verden hvordan terror skal bekjempes. EU har fulgt opp med sine direktiver. Ønsket om å utvide grensene for terrorisme, er selvsagt ikke tilfeldig. Med stempelet "Terrorist" følger assosiasjonen til 9/11 og skrupuløse fundamentalister, som gir myndighetene aksept til å sette hardt mot hardt. I dagens politiske virkelighet er terrorbekjempelse synonymt med utvidede fullmakter og unntakstilstand. Det gir myndighetene rom til å handle på siden av politiske rammeverk som ellers ville ha lagt begrensninger på maktbruken.
Dette peker mot noe vesentlig: Det finnes ingen avklart enighet om hva terrorisme er, eller hvordan den defineres. FN har gjort mange forsøk på å enes om en definisjon, for slik å kunne etablere et helhetlig internasjonalt lovverk mot terrorisme, men så langt har det strandet i en abstrakt formulering der terrorisme forstås som et fredstids motstykke til krigsforbrytelser. I tillegg har man vedtatt en mengde "Conventions and Codes" om terrorisme etter "salamimetoden": å stykke opp problemfeltet i deler som luftfart, skipsfart, gisseltaking, spredning av atommateriell, terrorfinansiering og så videre. Mangelen på en internasjonal anerkjent definisjon er faktisk en av de viktigste grunnene til at den internasjonale strafferettsdomstolen ikke har terrorisme som sitt myndighetsområde.
De fleste internasjonale konvensjoner og EU direktiver som skal bekjempe terror medfører store konsekvenser for det sivile samfunn i alle land. Etter kollapsen av islandske banker i 2008 brukte UK antiterrorlovverket til å konfiskere alle verdier Island hadde i UK, slik at de facto alle islendinger var å betrakte som terrorister. Andre eksempler er: EUs datalagringsdirektiv; Sikkerhetskontroll av flypassasjerer (PNR analyser); Sikring av skip og havner.
Dette medfører at alle sivile mennesker, også deg og meg, er å anse som terrorister inntil det motsatte er bevist..
-4-
Sikring av Skip og Havner
I desember 2001 ble det etter påtrykk fra USA bestemt at SOLAS konvensjonen skulle endres til å omfatte sikring (security) av skip og havner mot terrorangrep.
SOLAS konvensjonen er gammel og er et internasjonalt regelverk for sikkerhet (safety) for skip i internasjonal trafikk.
Den første SOLAS -Safety Of Life At Sea- konvensjonen var et resultat av Titanic katastrofen. Før Titanic fantes det ingen internasjonale regler for bygging av skip eller hvordan skip skulle utrustes og opereres. SOLAS har kapitler for bygging av skip, navigasjon av skip, redningsutstyr (Titanic hadde ikke livbåtkapasitet til alle personer om bord), radiokommunikasjon, lasting av skip, farlig gods og så videre. Solas var en sjøsikkerhetskonvensjon (safety) kun for skip, ikke for havner, sluser og kanaler, ei heller noen sjøsikringskonvensjon (security) for skip.
Grunnen til at USA forlangte at SOLAS også skulle omfatte sikring (security), det som til slutt ble hetende ISPS Code (International Ship and Port facility Security Code) var og er at SOLAS er en av de få internasjonale konvensjoner som kan endres med "Tacit amendment procedure". På norsk vil det si at foreslåtte endringer blir lov dersom ingen land reserver seg mot endringene. Den som tier samtykker.
Det naturlige ville være at sikring (security) av skip ville falle inn under UNCLOS (United Nations Convetion on Law Of the Sea) sjørøveri og SUA (Convention for Supression of Unlawful Act against the safety of maritime navigation) kapring. Det er bare det at endring av de to ovenfor nevnte lover krever positiv handling fra hvert land. USA var klar over at endringene da aldri ville tre i kraft. USA stilte med et titalls skarpskodde jurister som trumfet igjennom at ISPS koden skulle legges under SOLAS. Dette er første gang i verdenshistorien at et internasjonalt forum bestemmer hvordan havner i hvert enkelt land skal opereres.
Under en diplomatisk konferanse i London i desember 2002, ble ISPS koden ratifisert. Ingen land reserverte seg. Verden var tatt på sengen. Fra nå av bestemmes det av internasjonale fora (FN, ILO, EU,) hvordan havner i Norge skal opereres. Norske, Tyske, Danske, Nigerianske . . .. havner, som før 9/11 var autonome og styrte seg selv og hadde utarbeidet eget havnereglement bygget på erfaring gjennom mange århundre, dikteres nå av byråkrater fra andre land.
-5-
Refleksjoner :
Oslo Havn var sikret etter ISPS koden mot terrorangrep med sikkerhetsnivå (1) onsdag 24 mars 2010 da løse godsvognene raste inn på Sjursøya og drepte tre personer og knuste et terminalbygg. Dersom det hadde det stått godstankvogner og lastet flybensin på sporet, noe det vanligvis gjør, så hadde Sjursøya sett ut som et bombet horehus etter angrepet.
Selv om en direktør fra DSB (Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap) sa på fjernsyn at terrortrusselen var lav (sikkerhetsnivået 0), så hadde Oslo Havnevesen sikkerhetsnivå(1) i henhold til ISPS koden. Terrorister angrep havna uten å bli stoppet, selv om Oslo Havn hadde sikkerhetsnivå (1).
Når terroristene ikke greide å sprenge hele Sjursøya denne gang så stoppet de i stedet all togtrafikk i hele Norge i tre timer noen dager senere ved å kortslutte en ledning i Trondheim.
Hva vil myndighetene foreta seg for å stoppe de terrorister som prøvde å sprenge hele Sjursøya. Vil de bombe Alnabru skiftestasjon? Hva med sikringen av Oslo Havn som ikke greide å hindre et førerløst tog å komme in på det området som er sikret etter regelverk pålagt havna av Kystverket i henhold til ISPS koden og EU direktiver. Er det noen i Kystverket som ikke har gjort jobben sin, eller er hele ISPS koden og EU direktivene et moderne tilfelle av keiserens nye klær? Hold orden i eget hus. Som gammel sjømann, vil jeg sammenligne resultatet av Kystverkets og norske myndigheters tolkning, oppfølging og håndheving av internasjonalt regelverk vedrørende sikring av norske havner mot terrorisme, med et bombet horehus.
Hva skal vi med terrorsikring av norske havner, fiskerihavner og havner for utskipning av singel og sand. I Iddefjorden ved Halden er det en utskipningskai for Iddefjordsgranitt som er terrorsikret i henhold til ISPS koden og EU direktiv.
Hva er konsekvensene dersom terrorister sprenger denne steinkaia?
Hva er sannsynligheten for at terrorister vil sprenge steinkaia?
Firmaet som skiper ut Iddefjordsgranitt er pålagt av Kystverket å holde steinkaia terrorsikret og betale en årlig avgift, selv om det ikke er aktivitet på kaia.
Har folk flest fordeler av ISPS koden, eller er den bare et forsinkende og fordyrende ledd i transportkjeden hvor Kystverket, Securityselskaper og leverandører av sikrings- og overvåkningsutstyr tjener millioner av kroner.
Sjøkaptein/Orlogskaptein T. FOSSUM 1/4-2010
-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Moss Sjømannsforening arrangerte landsmøte for Sjømansforeningenes
Landsforbund i tiden 5. - 7. juni 2009.
Vi begynte arbeidet med landsmøtet allerede høsten 2007.
Arrangementkomiteen Har bestått av: Tore Moen, Finn og Liv Syvertsen, Jan Erik Hellstrøm, John Gundersen og Thorolf Johnsen.
Det har vært mye arbeid, men med godt samarbeid og med god tid, har det gått bra.
Etter mye om og menn fikk vi booket oss inn på Telenors Kurs og Konferanse senter Jeløy Radio.
Fredag 5. juni.
Finn Syvertsen og Eystein Ellingsrud tok imot delegatene og delte ut mapper til disse.
Kl. 1730 ble deltagerne med ledsagere hentet med minibusser og brakt til våre lokaler for " Get Together " (bli kjent).
Været ble strålende og de fleste tilbrakte kvelden i teltet, hvor vi hadde satt opp varmeovner.
Før bespisningen underholdt shanty koret Bellmann 12 -13, og det var meget populært.
Menyen var fiskesuppe og reker.
Fra de deltagende foreninger mottok Moss Sjømannsforening gaver.
Folk spiste, pratet og koste seg til klokken 2200, da returnerte deltagerne med buss til Jelø Radio.
Vi skylder festkomiteen en stor takk for et meget flott arrangement, i våre lokaler.
Lørdag 6. juni.
Kl. 0900 Landsmøtet ble åpnet ved ordfører Paul Erik Krogsvold. Under åpningen deltok også ledsagerne.
Landsmøtet ble avviklet på rekordtid til tross for at store og alvorlige saker var på dagsorden.
Kl 1300 Var det felles lunsj med deltagere, ledsagere, sjåfører for ledsager tur og guide.
Etter lunsj var det fotografering av delegatene.
Sundby, som hadde vært ansatt på Jeløy Radio, i mange år, holdt foredrag og viste rundt. Sundby var meget engasjert og startet foredraget med The big bang for 13.5 milliard år siden, og avsluttet med de siste årene som Jeløy Radio var i full drift.
Ledsager turen startet klokken 0930 og gikk til Møllebyen, hvor ledsagerne ble møtt av guide Haakon Hattevig. Deltagerne ble kjørt i biler stilt til disposisjon av medlemmer fra Moss Sjømannsforening.
Etter Møllebyen og gikk til Konvensionsgården og Verket.
Etterpå gikk turen via The Norwegian Lady til Røed gård og Grønnli gård.
Til tross for sin unge alder, 18 år, har Haakon Hattevig tilegnet seg store kunnskaper om byens historie og distriktets herregårder. Deltagerne på turen var fulle av lovord.
Før middagen var det aperetiff.
Middagen.
Formann i Moss Sjømannsforening Thorolf Johnsen ønsket velkommen og overlot ordet til kveldens toastmaster, Liv Syvertsen, som loset oss igjennom middagen på en utmerket måte.
Meyen var som følger:
Laks- og kamskjell tartar på rucolasalat
Med fransk dressing
Grillet toast
Helstekt oksefilet med urter,.
Parmesanost og rødvinsaus
Fløtegratinerte poteter
Sauterte grønnsaker
Crème brulee med friske frukter
Vaniljesaus
Kaffe avec
Det var følgende taler under middagen:
H.M. Kong Harald V skål
v/ formann i Sjømannsforeningenes Landsforbund
Kai Th. Lunde.
For de seilende og flagget
v/ Æresmedlem i SjømannsforeningenesLandsforbundet
Bjørg Schinrud
Til Landsforbundet
v/ formmann i Sjømannsforeningenes Landsforbund
Kai Th. Lunde
Tale teknisk arrangør
v/ formann Moss Sjømannsforening
Thorolf Johnsen
Takk for maten
v/ ordfører i Moss
Paul Erik Krogsvold.
Før kaffe avec underholdt Christoffer Steen Stensrud med pianospill av høy klasse. Christoffer er bare 14 år og er et av byens store talenter.
Dansemusikken var ved et en mannsorkester , men det var få som danset, da praten gikk over en lav sko.
De siste forlot lokalene kl 0130 og samtlige virket fornøyde.
Været var fint under hele arrangementet.
Vi vil takke samtlige som gjorde disse dagene til minneverdige.
Likeledes vil vi takke vår sponsorer som gjorde det mulig å gjennomføre landsmøtet i henhold til gammel tradisjon, med stil.
For Moss Sjømannsforening
Thorolf Johnsen
Formann.
.
'''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''
Hva menes med " krigsseilere" ?
Oppsett i norsk presse forteller om et påtenkt krigsseilermonument. Det er til ære for dem som seilte våre skip i uteflåten.
Kanskje skal det også gjelde for dem som seilte i marinen.
Her hjemme hadde vi båtene på kysten. Over 200 av disse båtene totalforliste som følge av krigshandlinger, og over 1000 norske liv gikk tapt.
Denne gruppe av våre egne er aldri nevnt, og det er tungt å stille spørsmålet "hvorfor". Tungt for det er bittert å måtte gjøre det.
Uten den innsatsdisse kvinner og menn gjorde, hadde livsfornødenheter ikke nådd frem til store deler av Kyst-Norge. La oss tenke på det lokalrutene formådde, og la oss tenke på langdistansene. Tenk på skipene i godstrafikk, og tenk på skipene i hurtigruta. Tenk på de små fartøyene i høyst nødvendig løsfart, og tenk på " erstatnings båtene " i Nord-Troms og Finnmark.
Hvor mange steder kunne det ha bodd folk der oppe uten de båtene og de mennene?.
At mang om bord - temmelig mange - dessuten satt velferd og eget liv på spill i arbeide som hadde med nors krigsinnsats å gjøre, er i denne forbindelse en sak for seg.
Boken " Lang Kyst " forteller om hjemmeflåten og hjemmeseilerne under krigen. Jeg våger å referere til denne boken som kildeskrift til tross for at jeg selv står ansvarlig for den. Ikke en av de hjemmeseilerne jeg kom i kontakt med da opplysninger ble samlet inn eller kontrollert, beklaget seg i ord over manglende anerkjennelse. En sår undertone, kanskje. Men ikke ord.
Jeg sier innledningsvis at over 200 skip i hjemmeflåten gikk tapt. Det noe nøyaktige tall er 219, og tilsvarende tall for uteflåten er 432. Prosentvis er tallet for hjemmeflåten langt det største av disse
Og tap av norske liv-? Tallet for hjemmeflåten, inkl. passasjerer, er noe over 1058. For uteflåten 2219.
Ordene "manglende annerkjennelse" er brukt ovenfor. Det begrep som dekker, er nok nedvurdering, for å si det som det er.
Det er reist minnehall et sted i Norge med navn på omkomne sjøfolk. Hjemmeseilerne er utesteng fra denne navnerekken.
Det er ikke nok å gjenta et resignert "hvorfor", så la spørsmålet være dette: Vil vi selv - vi og våre folkevalgte- gjøre noe for å fjerne svikt-stempelet på våre hjemmeseilere-?
For hjemmeseilerne selv er det vel ett fett. Det er verre for oss andre som nøt godt av jobben de gjorde, for den heder vi nekter andre har vi ikke selv.
Av Trygve Nordanger.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
De som gjorde en innsats som " hjemmeseilere " under krigen.
Vi tillater oss å gjengi en artikkel av Trygve Nordangen. Som det fremgår av artikkelen er denne skrevet før Krigsseilermonumentet ble en realitet.
Trygve Nordangen, er, som de fleste " hjemmeseilere ", død for lenge siden.
I disse tider med filmer som Max Manus etc. mener vi det er på sin plass å fokusere på dem, som også levde med livet som innsats, for at den øvrige befolkningen i Norge skulle overleve.
I minnehallen i Stavern var det, opprinelig, ikke "plass" til navnene på de hjemmeseilerne som mistet sine liv, under okkupasjonen.
Selv har vi truffet mange " hjemmeseilere " som på grunn av tilfeldigheter ikke kunne velge hvor de skulle seile.
Det er mange eksempler på sjøfolk, som for eksempel kom hjem i april dagene i 1940, og som ikke hadde noen valg.
Vi foreslår at det gjøres en innsats for at de av våre " hjemmeseilere ", som fremdeles er i live, kan høste den ros, som de fleste av dem, fortjener.
For Moss Sjømannsforening
Thorolf Johnsen
